Hvorfor reise La'mme?

Som grunnlegger av La'mme og inkarnasjonen av reiselyst, kunne jeg gjort det enkelt. Tatt utgangspunkt i hundrevis av turer jeg hadde laget før. Bra turer, jøss og ja. Men skulle jeg ikke nå gjøre det jeg hadde drømt om, tenkt på, fundert over i en "evighet"? Det var ikke så mye å lure på, når veiene skiltes mellom meg og tidligere arbeidsgiver. Denne gangen måtte jeg bare følge magefølelsen. Gå all in for det jeg tror på, som hjertet fortalte meg at: Her har du faktisk bare å gønne på!  

Reiser utenfor turistenes allfarvei. Reiser hvor du møter lokalbefolkningen på nært hold. Hvor du lærer og oppdager, samtidig som du har ferie. Helt ubesværet liksom. Reiser hvor det er balanse mellom aktivitet og tid til å bare være (les: slappe av, sløve, filosofere, bade, rusle, svømme, spise, drikke, sole seg, møte, skravle, observere ...) Reiser hvor natur og omgivelser har en viktig plass. Hvor ofte urbefolkningen har en finger med i spillet. Jeg er overbevist om at vi har en drøss av visdom å lære av nettopp disse menneskene som lever og ånder i pakt med naturen. Så har vi smakene. De er ytterst viktige. Selv om jeg er en katastrofe på kjøkkenet har jeg peiling på gode smaker. Halve moroa med å reise er å smake, nyte, teste, skravle og le rundt matbordet.

Så er det bostedene. Der du helst skal føle deg hjemme selv om du er borte. Der du skal komme som en gjest, men helst dra hjem som en venn. Hos La'mme handler det derfor ikke om antall stjerner, men om trivsel og god atmosfære. Alt fra homestay og sove under åpen himmel til 5* luksus kan du derfor ende opp med når du reiser med oss. Gjestfrihet, smil, latter og varme hjerter er kriterier vi leter etter. I tillegg til de vanlige: god mat, beliggenhet, renhet og service.

X-faktoren er derfor menneskene du møter. Det er de som avgjør om det er trivelig å være på besøk eller ei. Vi har derfor valgt de stedene vi selv har trivdes skikkelig godt på når vi har vært på besøk. Så vet vi jo at kjemi er kjemi og at dette er subjektive valg. Men, vi har i alle fall gjort alt vi kan for å plukke de stedene hvor de varmeste hjertene jobber. Så er det opp til deg å avgjøre om vi har lykkes.

La'mme er turoperatøren for deg som er interessert i å oppleve det virkelige liv der det leves og ikke bare turistfasadene. Som synes ferie på en strand med kun fokus på mat, drikke, sol og bad blir i kjedeligste laget. Du vil gjerne ha opplevelser i tillegg til avslappingslivet. Du setter pris på det ekte. er sannsynligvis nysgjerrig av natur og med et åpent sinn. Liker du i tillegg å bli kjent med andre mennesker, selv om du er på ferie, så tror jeg La'mme kan være noe for deg.

I løpet av 50 år pluss har jeg besøkt et sted mellom 70 og 80 land. Og ofte er det stedene jeg aldri hadde hørt om som har gitt meg de beste reiseminnene. Den vingården i Valdobbiadene som jeg ble anbefalt etter et besøk på en bar i "no where" utenfor Venezia med et femretters måltid tryllet frem bak en bardisk. Herr og fru på den lille vingården tar oss imot på en hutrende dag i april. Benvenuti! Entrate, entrate! Velkommen, kom inn, kom inn. Skinke, brød og vin kommer raskt på bordet og ekteparet med store smil og stolte hjerter for familiegården forteller på innpust og utpust om livet her oppe i høyden over Venezia. Italiensken min fikk trimmet seg. Oversetter for resten av gjengen. Men for en fantastisk opplevelse. Langt fra de kjente vingårdene, men så ekte. Så innmari ekte.

Jeg har helt sikkert over hundre slike eksempler på at det lokale og ukjente gir langt bedre opplevelser og moments for minneboka enn det å besøke de kjente turiststedene. Kø og severdigheter har aldri fenget meg. Visst har jeg vært innom en haug av dem. Det hører liksom med om du reiser til Roma, Paris, Siem Reap, India eller hvor som helst ellers. Men, det er aldri disse kjente stedene som har gitt meg reiseminner for livet DERSOM jeg ikke har gjort en lokal vri utenom turisttråkket. Aldri. 

Machu Picchu for eksempel. Første dag gikk vi i turistenes fotspor med lokal guide som viste oss rundt i ruinene av den en gang storslåtte inkabyen som eventyreren og historikeren Hiram Bingham oppdaget og gjorde verdensberømt i 1911. Lærerikt og interessant. I kø. Dagen etterpå stavret vi oss på toppen av fjellet Machu Picchu, snaue 600 høydemeter over inkaruinene. Det var en utfordring for ei med høydeskrekk, men jeg kom både opp og ned selv om det tok sin tid. Etter dette, for meg, adrenalinkicket i høyden, så la vi oss i gresset på en av terrassene over ruinbyen og bare så utover dette spinnville landskapet. Tenkte og funderte over hvem som hadde bodd her? Hvordan i all verden hadde de klart å transportere tonnevis med tunge steiner opp disse bratte fjellsidene for deretter å benke dem til med milimeterpresisjon? Og kanskje det største mysteriet av dem alle, hvorfor ble byen forlatt? Vi hadde god tid. Vi satt og lå på denne gressterrassen i timesvis mens lamaene spankulerte rundt oss. Få andre turister var der sammenlignet med nede i selve inkabyen. Ro. Null stress. Uvirkelige omgivelser. Dette er uten tvil det beste og mest minneverdige øyeblikket på min reise til verdensarven Machu Picchu.

Tiden det tar å lage turer. Å hildrande du! Det tar så mye lenger tid enn før. Det sjekkes og sjekkes. Så langt det lar seg gjøre. Å etterleve mantraet "Come as a guest - leave as a friend" forplikter. Det er vanskelig å gi garantier, men jammen skal det her gjøres så godt man kan for å virkelig gi deg som gjest en skikkelig, skikkelig god reiseopplevelse.

Og believe it or not! Vi er ikke på Facebook eller andre sosiale medier. Galskap! Sier de fleste. Men slik er det. Vi har valgt bort sosiale medier. Dette skal jeg fortelle mer om senere.

Det er et langt og spennende svangerskap som snart er ved veis ende. Fødselen er rett rundt hjørnet. Jeg gleder meg!