Fra hutrende kuldegrader hjemme og en lang vinter, er det en sann glede å kjenne varmen idet jeg stiger ut av flykroppen i Kochi.

Jeg befinner meg i Kerala, en av de to sydligste statene i India. Det er så vakkert her at staten går under navnet «God’s own country». 60 mil med palmekyst mot Det arabiske hav, backwaters og grønne fjellsider - kjent for te, kaffe og krydderplantasjer. Grønt og frodig. Tropisk. Ligner litt på Sri Lanka. Ja, og så føles det litt som India på valium … Alt går nemlig litt roligere for seg her sammenlignet med de andre statene. Her finnes heller ikke analfabetisme. Alle går på skole i alle fall frem til de er 15 år.

Flyplassen her er flunkende ny og den eneste i verden (i skrivende stund) som er 100% drevet av solenergi. I det hele tatt har flyplassene i India overrasket meg positivt. Stort sett rent, pent og oversiktlig. Her i Kochi er det også langt mer behagelig i forhold til folkemengde på flyplassen og immigrasjonen var nesten en sann fornøyelse. Alle utlendinger blir som normalt henvist til et eget område. Forskjellen fra andre flyplasser jeg har vært på er at de har laget et køsystem med komfortable sofastoler på rekke og rad. Her lekes derfor stolleken frem til jeg får audiens hos en av gutta i immigrasjonslukene. Ikke forvent et smil tilbake. Det lyser lang vei at de hater jobben sin, og systemet for fingeravtrykk-skanning er håpløst dårlig. Han ga meg opp til slutt og sendte meg igjennom uten å ha foreviget fingertuppene mine.

Jeg kjører sammen med sjåføren min inn til Fort Kochi på en ny, fin vei. Og som sagt, her er tempoet mer piano og de bruker til og med blinklys …

Kochi er en av de største byene i Kerala og regnes som handelshovedstaden. Kochi er også den viktigste havnebyen på Keralakysten, og her har både portugisere, nederlendere og briter styrt. Ikke minst arkitekturmessig har de satt sine spor. Det er derfor jeg skal bo i Fort Kochi. En liten flik av Kochi. Gamlebyen, på en måte. Det er nemlig her sporene etter europeerne er mest synlige i form av nydelige, fargerike kolonibygninger dottet med store, grønne regntre (rain tree) som gir skygge for solen.

Jeg sjekker inn, og etter en kjapp power nap er jeg klar for å utforske den mest sjarmerende delen av Kochi, og ikke minst sjekke ut hotellene her.

Gatelangs. Fargerikt. Markeder. De kjente kinesiske fiskenettene. Nå hovedsakelig en turistattraksjon mer enn matauk. En strand som ikke er spesielt innbydende med masse søppel. Frodig og grønt. Masse blomster. En nydelig fiskemiddag med mahi mahi avslutter første dag i Kerala.

Morgenen etter er jeg klar for sykkeltur før hanen galer. Det er en høydare. Null trafikk i gatene. Byen våkner til liv. Cricketgutta er også morgenfugler, men kaka tar de godt voksne karene som pumper jern på et spartansk utstyrt treningssenter ved stranden … For hva er vel mer enn naturlig enn å kombinere styrketrening med karaoke kl. 06.00 en søndag morgen …
Det er heller ingen turister å se så tidlig på morgenkvisten. Alt i alt en kul opplevelse utenfor turisttråkket, selv om Fort Kochi er et sted «alle» turister er innom når de kommer til Kerala.

Oppsummert er det helt greit å bruke en natt her som mellomstasjon ved ankomst eller avreise.

Kerala er mye mer enn bare kyst og strand, men min uke her har kun fokus på å finne «riktige» strandperler for at La’mmes gjester kan forlenge Indiareisen med sol, bad og avslapning. Eller komme direkte hit for å virkelig lade batteriene en uke eller tre.

Det er en haug av områder å velge blant. Magefølelsen har sagt sitt, men jeg gir det en sjanse et par dager her i sentrale Kerala. Desto lenger sør, jo mer turistifisert, forteller min kjentmann.

Jeg sjekker ut området sør for Kochi, rundt Marari Beach. Dette skal være den roligste stranden på denne siden av Kochi. Og jeg finner til og med et skikkelig bra hotell hvor det meste stemmer. Hotellene her ligger noen hundre meter fra stranden da det ikke er lov å bygge i strandkanten. Fin plass, god mat og trivelige folk, men det er allikevel ikke dette jeg leter etter.

Kerala er kanskje best kjent for sine backwaters. Dette er nettverk av laguner og kanaler med ferskvann som ligger parallelt med Det arabiske hav. Det spesielle er at mellom havet og backwaters så er det fastland. Båtturer her er følgelig veldig populært, både dagsturer og med overnatting. Jeg tror selvfølgelig at jeg skal innom og teste ut dette «fenomenet», men min gode venn og samarbeidspartner her i India sier rett og slett at dette er ikke noe for La’mme. Det er overturistifisert. De aller fleste båtene er av dårlig kvalitet (bortsett fra de som koster skjorta). Det er en skokk med båter, litt som Halong Bay i Vietnam for de som har vært der, som utgjør en turistfelle de aller fleste går i fordi det hører med til «standardpakka» i en reise til Kerala.

Og slik blir det. Jeg lytter og lærer. Dropper backwaters og reiser nordover forbi Kochi. Dit magefølelsen hele tiden har dratt meg.

Og jammen finner jeg det jeg leter etter. Et sted med sjel og varme, trivelige ansatte og himmelsk mat. I dette området finnes kun noen få resorter langs stranden. En strand som både er lang, ren og nesten privat. Akkurat passe folksomt. Ikke helt øde, men allikevel privat og uforstyrret. Helt perfekt for å lade batteriene.

Det er nok en overdrivelse å si at jeg får ladet mine batterier på disse dagene i paradis, for her skal jeg rekke over «alt» på noen få dager. Men som jeg koser meg! Gleder meg allerede til å komme tilbake.

Se for deg en liten resort, eller egentlig mer en boutique retreat med knappe 20 «fiskerhytter» spredd over et stort område. Et par restauranter som serverer himmelsk, ja himmelsk, god mat. Den ene med utsikt over stranden. En frodig og tropisk hage der alt er på stell. Et infinitybasseng hvor det aldri er trengsel om plassen – og altså stranden og havet som du har nesten for deg selv. «Fiskerhyttene», de er mer enn på stell. Alle med eget uteområde. Det hele krydres med de varme, hjertelige og herlige mennesker som jobber her. De er uten tvil det aller viktigste for trivselen.

Og så, om du vil, kan du kjøre på med et virkelig ladeprogram i form av ajurvedisk behandling.

Ajurvedisk medisin er et over 4000 år gammelt medisinsk system som har sin opprinnelse her i India. Ayurveda betyr «kunnskap om livet» og alt handler om det hele mennesket, både fysisk, mentalt, emosjonelt og åndelig. Det handler om livsstil, kosthold og behandlinger med urter, mineraler og oljer. I India er dette en folkemedisin og et av de offisielle medisinske systemene.

Jeg er langt fra noen ekspert. Har så vidt blitt introdusert til systemet, men har forstått at det handler om balanse. Og kanskje er det der vestlig medisin bommer litt ved å behandle stykkevis og delt istedenfor å se hele mennesket under ett? Ikke vet jeg, men det jeg vet er at min venstre overarm har vært en pest og plage i over ett år. Smerter og redusert bevegelighet. «Plutselig» etter to behandlinger i Kerala med abhyanga og kizhi (type ajurvedisk massasje) pluss litt akupressur, er smertene borte og jeg kan bevege armen 95% i forhold til den friske armen. Fire måneder etter behandlingen er armen fortsatt frisk …, så hva skjedde? Aner ikke, men det fysioterapi, kremer og alskens remedier ikke hamlet opp med her hjemme, fikset behandlingen i Kerala på forunderlig vis.

Her i La’mmes lille paradis i Kerala kan du derfor velge en «vanlig» sol & bad ferie som du eventuelt kan krydre med litt ajurvedisk behandling etter som du føler for det. Yoga og meditasjon kan du også teste ut, om du har lyst. Eller du kan gå «all in» med behandlinger hver dag og ajurvedisk kosthold. Valget er ditt.

Er du som meg, så kommer rastløsheten snikende dersom det blir for mye sol, bad og «latmannsliv». Her har du i tilfelle flust med muligheter til både kortreiste og litt lenger reiste opplevelser om du skulle kjede deg.

Etter en salig ajurvedisk behandling, er jeg smått i ørska når vi sykler ut av resorten for å sjekke ut nabolaget. Vi er på landsbygda. Hit og dit. Små veier. Landsbyer. Alle hilser. Grønt og frodig. Blomster. Fargerikt. Tett på. Godt å være. Og … det er som å spole tiden tilbake mange, mange år.

Det er ikke bare i sør det er backwaters. De finnes også her. Jeg tester ut et par timers cruise i solnedgang. Litt bredere kanaler her. Ikke superinteressant, men for et par timer er det en fin opplevelse i solnedgang akkompagnert av indisk te og himmelsk snacks.

Det er igjen tidlig morgen. Jeg er klar for en liten båttur i «nabolaget». Mellom resorten og stranden ligger nemlig en lagune. Jeg har faktisk ikke lagt merke til den når jeg har vært nede på stranden da den ligger litt gjemt, og mesteparten av lagunen er dekket med en irrgrønn plante som flyter i vannskorpen. Riktig så idyllisk er det når den lille trebåten glir stille gjennom vann og plantehav mens solen stiger opp mellom palmene og kaster trolske skjær over lagunen mens skuespillet og musikken er det fuglene som tar seg av.

Etter frokost får jeg beskjed om at det er theyyam i et tempel fire-fem kilometer unna. Yesss!! Jeg hadde håpet å få oppleve dette, men det fantes ingen garanti. Disse seremoniene foregår ukentlig fra oktober til mai, men når og hvor, det opplyses det om i aviser og på plakater først samme dag.

Theyyam er et hinduistisk transerituale som er unikt for området jeg befinner meg i. Det er en form for sjamanistisk åndsbesettelse som utgjør ryggraden i de lavere kasters sosiale liv. Det involverer hele lokalsamfunnet, noe jeg snart skal oppdage.

Vi hopper inn i en tuk-tuk og kjører til landsbyen og tempelet hvor det hele skal foregå. Tidspunkter må tas med et par klyper salt, så vi passer på å sikre oss ved å være tidlig ute. Fra veien går stien ned mot tempelområdet, og der! Der er’n jammen meg. Personen som om litt skal gå i transe og være kanalen mellom en gud og folket gjøres klar med sminke, maske, bjeller og et hulalignende, flagrende kostyme. Fargene er rødt og gult. Skummel, spør du meg. Men en stor gjeng med gutter mellom 7 og 15 år henger rundt og ser ut til å glede seg til det hele starter og ser alt annet enn skremte ut.

Mens vi venter, ser det ut som jeg er det mest eksotiske og interessante «innslaget» for guttegjengen. Hvor jeg kommer fra? Hvilket fotballag er «mitt»? Og ja, de kjenner alle som en både Haaland og Ødegaard. Og hvorfor er jeg her og hva heter jeg? De lurer på mye. Cash, spør den ene. Jeg later som jeg ikke hører. Ice cream, kommer det fra en annen munn. Hvor, spør jeg. - Ice cream wagon! Hele gjengen peker ivrig opp mot den lille hovedgaten. Så da er det bare å bli geleidet til isbilen. Jeg gir beskjed til den lykkelige «ismannen» at her er det bare å dele ut is til guttene og samtidig holde tellingen. Det blir 40 is til den svimlende sum av 80 kroner.

Smilende og takknemlige gutter hopper og spretter rundt meg. Flere takker meg til og med i hånden. Det gjør ikke barnebarna mine når de får is …

Vi rusler litt rundt i landsbyen. Treffer en hyggelig og kunnskapsrik mann som tydeligvis kan alt om ritualene og historien rundt theyaam. Senere, når det hele starter, kommer han bort og forklarer hva som skjer. Jeg får ikke med meg halvparten av det han sier, for den intense trommingen er umulig å overdøve. Bortsett fra når det kommer lyder fra mannen i transe. Noen ganger ligner lydene på «rauting», andre ganger roper han ut noe. For meg uforståelig. Det er flammer og spenning i luften. En skokk med smågutter løper rundt og erter «guden» mens de holder på å le seg i hjel. På slutten av seansen er det velsignelse av noen utvalgte som han snakker med via kanalen «opp». Det er varmt og intenst. Svetten renner. Jeg er fysisk sliten av å ha «deltatt» et par timers tid som eneste utlending. Vi takker for oss, men ritualene fortsetter utover dagen og kvelden. Desto senere på dagen, jo villere blir det hele, så jeg tror jeg vil anbefale å gjøre som meg og ta turen tidlig. I alle fall første gang man er tilskuer til en theyyam-seremoni.

Jeg har aldri vært med på noe lignende og er glad jeg har fått det med meg. Jeg tenker på den lille bygda jeg kommer fra i Valdres … om et slikt rituale hadde foregått ved kirken eller skolen … Nei, det funker ikke å tenke tanken en gang … Det er som to planeter. Så helt, helt forskjellige i tradisjoner og livsstil. Men det beriker på alle måter å få lov til å lære om og være tilskuer til en helt annen verden enn min vanlige trauste.

Jeg rekker jo ikke i nærheten av alt jeg gjerne vil få med meg disse dagene i God’s own country. Det finnes så mye, mye mer, bare rundt i området her. Uansett, oppholdet ditt blir akkurat så aktivt, avslappende eller «Ole Brumm begge deler» som du vil ha det. Det skorter i alle fall ikke på muligheter …

Det er siste kveld. Jeg rekker akkurat å få med meg et kveldsbad i bassenget før middag. For det første er det ganske stas å kunne svømme uten at det stikker som kniver i armen. For det andre har vi bassenget helt for oss selv. Det er solnedgang og ikke en lyd annet enn fra fuglene som synger kveldssangen sin. Det er ro og fred. Ren, skjær idyll. Jeg henger over kanten på infinity-poolen og ser utover stranden, havet og den røde solen. Det er ingen overdrivelse å si at jeg på ingen måte har lyst til å bytte ut dette paradiset med Delhi i morgen.

Under middagen på strandrestauranten fortrenger jeg at jeg skal opp kl. 03.00 i natt for å kjøre til flyplassen, og nyter et himmelsk måltid og noen spinnvilt gode smoothier. Hotellsjefen stikker innom og spør hva jeg synes om oppholdet. Han smiler fornøyd når jeg gir han et spontant svar rett fra «levra». I’ll be back!

Stuptrøtt sjekker jeg ut midt på natten og vi kjører mot flyplassen. Delhi next. Jeg bråvåkner av folkemengden, fakler og tromming som plutselig sperrer veien. Vi er midt i en liten landsby «in the middle of nowhere». Hva skjer? Joda, det er bare en nattlig theyyam-seremoni som danser gjennom gatene med hele landsbyen, stort som smått, linet opp langs veikanten som heiende tilskuere. Spinnvilt. Nå er jeg våken. Lys våken.