Karauli

Det er tidlig morgen når jeg møter Delhi igjen. Denne gangen blir det bare et kort møte med flyplassen før jeg setter snuten mot en av jernbanestasjonene i Delhi. Det er nemlig toget som skal ta meg mesteparten av veien tilbake til oasen min i Rajasthan.

Mitt første møte med indiske jernbaner matcher på ingen måte fordommene jeg har. Som pendler på Gjøvikbanen i flere år inn til Oslo, så er opplevelsen faktisk ikke så veldig forskjellig. Aircondition og nummererte seter. God plass til lange bein. Servering underveis, men toalettbesøk kan man droppe om det ikke er krise ...

250 km gjøres unna på rundt tre og en halv time, deretter er det cirka en time med bil. Så står jeg på trappen igjen og blir ønsket velkommen med blomsterkrans rund halsen og "tika" i pannen. Akkurat slik som sist. 

Gutta i kakibrune uniformer og beret hilser gjenkjennende. Velkomstdrink og velkommen i salongen. Innsjekk på rommet mitt. Ut igjen til oasen, gårdsplassen, som er selve hjertet i fyrstepalasset.

Snart er det middag og jeg inviteres til å spise sammen med fyrstefamilien denne gangen. Og gjennom alle måltidene jeg inntok med familien den kommende uken, så skulle jeg lære mye om familiehistorie, skikk og bruk, spiritualitet, tradisjoner og det indiske kjøkken. 

Det har vært en lang reise, så jeg takker pent for mat og selskap etter at jeg, som vanlig, har forsynt meg et par ganger for mye av det meste som ble servert ... Nå håper jeg Jon Blund kommer raskt slik at jeg er uthvilt til i morgen.

Legenden forteller at det som skulle bli den første maharajaen av Karauli, var på jakt etter en strategisk og trygg hovedstad da han får øye på en tiger og en sau som står side om side ved elvebredden og drikker vann. Han blir svært forbauset over å se at tigeren ikke går til angrep på sauen, og sauen er heller ikke redd for tigeren. Dette må være en fredens plass, tenker maharajen og bestemmer seg for å bygge et slott her. Som sagt så gjort. I 1348 startet han byggingen av det som i dag er Karauli bypalass som troner på høyden over landsbyen med samme navn.

I 1938 ble Bhanwar-palasset bygd og maharajafamilien flyttet hit, rett utenfor landsbysentrumet. Langt mindre i størrelse, men på den tiden moderne med både innlagt vann og strøm.

Fyrstefamilien bor her fortsatt. For vel 30 år siden åpnet de dørene for å ta imot hotellgjester i sitt kombinerte fyrstepalass og heritage hotel.

Før vi fortsetter reisen i det royale Rajasthan, så kan det være kjekt å få en rask innføring i Maharajaenes historie og hvor de står i dag.

Keisere (maharajaer) og konger (rajaer) har vært en integrert del av det indiske samfunnet i uminnelige tider. Vi har forhistoriske legender om Lord Ram, kongen av Ayodhya, Lord Krishna, kongen av Dwarkadheesh, og til og med demonkongen Ravan som hersket over Lanka. Går vi tilbake i tid, forteller historiebøkene om konger som Bimbasara, som la grunnlaget for det mektige Magadh-riket, Chandragupta Maurya, som skal ha møtt Aleksander den store, og Ashoka, som brakte buddhismen til flere land. Alle disse store kongene hersket over en stor del av det gamle indiske subkontinentet mellom 550 f.Kr. og 250 f.Kr. Det fantes hundrevis av andre konger og maharajaer som hersket over ulike regioner i India gjennom tidene.

Like før Indias uavhengighet i 1947 var det mer enn 500 fyrstestater som tilsynelatende var uavhengige, men som i realiteten var underlagt den britiske kronen.

Etter uavhengigheten, i perioden 1947-52, ble alle disse statene integrert i den indiske unionen, de fleste frivillig, noen etter overtalelse, resten med makt. 

Selv om monarkiet er helt avskaffet i India, bærer kongelige etterkommere fortsatt ærestitler og har en spesiell plass i folks hjerter. De fleste av dagens kongelige har brukt sin innflytelse til humanitære formål, mens andre har skapt seg en nisje som hotelleiere, politikere, filantroper og vellykkede forretningsmenn. I et nøtteskall kan vi si at de fortsatt har en privilegert livsstil.

Maharaja = fyrste
Maharani = fyrstinne
Yuvrai = kronprinsen

Etter en ikke altfor lang natt sånn søvnmessig, er jeg klar for frokost. Jeg er ikke spesielt god på å huske navn på retter, men jeg er god på å smake på dem. Og så langt har jeg kun smakt én ting i India jeg ikke likte. Det var en rosa, salt te oppe i Himalaya, men ellers: helt nydelig mat!

Selv om jeg har vært med på runden før, tar Yuvrai meg med på en omvisning. Vi rusler innom gården hvor alle dyrene er, jordene hvor det plantes, såes og høstes, gamle bygninger, bassengområdet, det som en gang var et gedigent basseng for fisk. Vi går langs stier og veier, ser alle "rommene" i hagen hvor man kan slå seg ned med en bok og en kopp te, hvor frukttrærne er mange og påfuglene stolt spankulerer over stien rett foran oss. Og alt dette jeg observerer blir akkompagnert av Yuvrais historiefortelling.

Til fyrstepalass å være så er selve palasset ganske beskjedent i størrelse. Det er ikke luksus, men god standard og masse trivsel i hver en krok av den store eiendommen for den som verdsetter back to the roots-følelsen. Rommene er romslige. Her finner man en eklektisk blanding av orientalsk og art deco, og bortsett fra fire nye rom er alle rommene originale i både utseende og innhold. Og varmtvannet dukker som regel opp.  

Etter rundturen innenfor slottsmurene lander jeg, som vanlig, på en benk ute i courtyarden. Det er behagelig temperatur, så jeg slipper å rømme inn i skyggen. Leser litt. Prater litt med noen av de ansatte før jeg går tilbake til rommet for en power nap. Jetlaget er  ikke helt kurert. 

Om ettermiddagen er det yoga i solnedgang, og plutselig er det middag. Den inntas under stjernene. Og etterpå sitter vi ute i courtyarden og forteller historier om før og nå.

Dagen starter med yoga i hagen. Jeg må trekke på smilebåndet, for både den ene vakten i uniform og beret blir med (han har en vond rygg og sverger til yoga), og bak et tre ser jeg jammen meg en annen ansatt også som følger yogiens instrukser. 

Etter frokost har jeg fritid frem til lunsj. Jeg tar meg en ny rusletur rundt på området. Plutselig hører jeg synging og tromming. Det høres ut som et helt orkester. Det viser seg å være en av de ansatte, en gammel dame i knallgul sari hvis jobb er å synge og tromme når det er seremonier. 

Etter lunsj blir jeg med Juvrai og Maharani til bypalasset, det opprinnelige palasset på høyden ovenfor landsbyen.
En ganske merkelig, men veldig fin opplevelse er det å bli guidet rundt av Maharani. Først på museet. «Her ser du brudekjolen min», sier hun og peker på brudekjolen fra 80-tallet som er utstilt i et monter på en av veggene.

Så selve palasset. For et eventyr. Jeg har vært på bypalasset i Jaipur. Fantastisk flott og pusset opp etter alle kunstens regler. Men stappfullt av turister, og absolutt ingen nær og autentisk opplevelse. La’mme er antagelig den eneste turoperatøren i Norge og kanskje også i Europa som dropper både Jaipur og Taj Mahal på sine reiser til India. Dit drar alle, men det handler mest om flotte byggverk hvor man står og går i kø og  hvor man blir hauset gjennom for å gjøre plass til neste turistgruppe. For min del blir derfor det unike og ekte borte. Og historiefortellingen forsvinner i stress og kaos.

Tilbake til bypalasset i Karauli.

Siden 70-80 tallet har fyrstefamilien pusset opp sakte, men sikkert. Fem-seks menn er ansatt til å utføre jobben. Og her snakker vi høyt nivå og grundig forarbeid for å få malerier, fresker og mønster tilbake slik det en gang var. Mor og sønn er sterkt involvert i restaureringsarbeidet, og det er rett og slett underholdende og lærerikt å være med og se dem i arbeid sammen med de som fysisk utfører jobben. Og fargene, de er naturlige. Varer i små evigheter. Det ser man i de rommene som har blitt skånet fra tidens tann.

Det er så mange etasjer og saler. Så mange terrasser og tårn. En labyrint ut av en annen verden. Hvordan fant de egentlig frem her uten veiviser i gamledager? Etter to timer med vandring i saler, rom, terrasser og trapper hit og dit, får jeg vite at joda, jeg har sett cirka 25 prosent av palasset. Og fra toppen. Taket. For en fantastisk utsikt. Igjen fikk jeg solnedgangen, med selskap av apekatter som et eksotisk innslag denne gangen.

Jeg har besøkt mange vakre byggverk opp gjennom årene, men av en eller annen grunn er det dette palasset som står fremst i køen for arkitektoniske gode minner. Jeg tror det er miksen mellom den fantastiske arkitekturen, maleriene og freskene som dekker vegger og tak, men ikke minst er det historiefortellingen jeg får underveis av de som har en nær tilknytning til palasset, apekattene som titter på meg rundt hjørnet før de løper av gårde, det å se de lokale guttene restaurere gulvdekorasjonene med sirlig hånd. Det uferdige, men samtidig ferdige. Perfekt, men ikke perfekt. Det er så ekte og nært. Og jeg trenger ikke å gå i kø for å oppleve.

Så kommer for meg en fargerik overraskelse. Jeg blir tatt med til tempelet som hører til palasset og landsbyen (det er for øvrig cirka 300 templer i den lille landsbyen …) for å overvære en artiseremoni (hindu). Det har jeg aldri vært med på før, men makan til stemning og fargeeksplosjon. Det hele varer et kvarters tid. Jeg forstår absolutt ingenting av det som blir sagt og sunget, men jeg smiler da jeg forlater tempelet. Energiboost, rett og slett.

Fra palasset og tempelet snirkler veien seg nedover til du kommer til hovedporten i landsbyen. Det er her jeg nå rusler nedover sammen med en hotellansatt.

Man ser fort at dette har vært en veldig vakker landsby, men den trenger sårt ganske mye tender loving care. Jeg smiler når jeg kommer på historien Maharani fortalte meg om når hun hadde vært så oppgitt over søppel i gatene at hun tok med seg sopelimen og noen damer og bokstavelig talt feide gjennom byen.
Kan det være mulig å bidra og påvirke til å få landsbyen tilbake til fordums prakt? Det hadde vært noe det. Og alt er jo mulig ...

Tilbake til gaten. Jeg får oppmerksomhet, ingen tvil om det. Jeg skiller meg ut med både høyde og hudfarge. Men det som slår meg er at alle, absolutt alle blikk jeg møter er vennlig nysgjerrige. Øyne smiler mot meg. Det hilses i øst og vest. Når jeg stopper ved en bangles-butikk blir det nesten partystemning. Jeg som egentlig ikke er superhappy med å være der det er folksomt, jeg kjenner at her er det rett og slett bare godt å være. Det skulle bli mange besøk i denne gaten i løpet av disse dagene i Karauli.

Et par mil fra landsbyen ligger Kala Devi-tempelet, og rett bak ligger Kala Devi naturreservat. Hit går turen en ettermiddag. Det humpes og kjøres inn i naturreservatet som ligger innenfor buffersonen til Ranthambore nasjonalpark (kjent for sine tigre), men sjansen for å spotte tiger her er ikke veldig stor.

Noen spredte hus og noen bittesmå landsbyer. Vi stopper i en av dem. Steinmurer sirlig murt omkranser landsbyen hist og her. Små murhus. Noen i mud-farge andre i knallsterke farger. Vi er tross alt fortsatt i Rajasthan. Vi parkerer bilen og går innover en av gatene som leder inn mot noen hus. Folketomt. Bare kuer å se. Men så! Nysgjerrige barn dukker opp fra intet. De kjenner igjen Juvrai, vår lokalguide for anledningen. Han er innom rett som det er.

Å besøke lokalbefolkninger «hjemme hos» rundt om i verden er en øvelse som krever balansegang. Det er forskjell på å være en "kikker" og å være en besøkende. Noen ganger er de lokale utadvendte, andre ganger skye og sjenerte. Respekt, oppriktig interesse og masse glimt i øyet har alltid vært min naturlige tilnærming, som igjen har vært en ice-breaker mellom meg og de jeg møter. Så også i denne vesle landsbyen i et naturreservat i Rajasthan.

Vi blir invitert inn bak et fargerikt, lavt betonggjerde tilhørende et av husene. Omringet av store og små går praten rundt hverdagsliv og interesser. Fotball er alltid et vinnertema. 

Så er det den eldre mannen i hvit kjortel og turban med vannpipa i hånden. Noen menneskemøter bare brenner seg fast på netthinnen. Det var denne mannen og gutten på 12-13 år med grå dressbukse, lyseblå businesskjorte og gullanheng i halsen og et kritthvitt smil som lyste styrke, stolthet og klokskap som brente seg fast denne gangen.

På gjensyn til landsbyfolket og vi begir oss videre inn i et bølgende landskap med løvfellende vegetasjon og bratte stup ned i spektakulære elvekløfter og raviner som på disse trakter kalles «khos». Her finnes dovendyr, mange hjortearter, apekatter og hyener. Blant annet.

Etter en stund kjører vi til siden. Parkerer og rusler ned mot det som skal vise seg å være platået på toppen av en ravine. Et ganske så dramatisk landskap med en utsikt som overrasker i solnedgangen. En perfekt spot for afternoon tea med nogo attåt.

Bangles er de fargerike armbåndene de fleste indiske kvinner har rundt håndleddene. Jeg trodde de var laget av plastikk. Det er helt feil. De lages av en tresort fra nabostaten Gujarat og varmes og formes over åpen varme. Armbåndene pyntes med glitter og stas og bangles-butikkenes vegger er fylt opp med farger og bling fra gulv til tak.  Og for oss damer er det veldig lett å gå litt bananas i disse butikkene, i alle fall om man liker farger og bling. For mannfolk er det et aldri så lite gavetips ...

Kameltransport til en liten innsjø og high tea der, det rakk jeg aldri å få med meg, men Yuvrai mente at jeg måtte ha med dette i programmet for gjestene mine, så da prøver vi det selv om jeg ikke har testet utflukten, men bare vært så vidt innom innsjøen.

Og slik går dagene i Karauli. Menneskemøter. Farger. Masse farger. Rytmer. Natur. Folksomt. Kuer. Oaser med bare ro og fred. Det indiske kjøkken som er umulig å ikke elske. Dagene er spekket med kontraster. Akkurat slik India er. Kontrastenes land. Fattig og rik. Palass og landsbyer. Kaos og harmoni. Men aldri, aldri kjedelig. Og med en gjestfrihet og varme man skal lete lenge etter. 

Når jeg blir iført sari i yndlingsfargen min siste kveld og får låne topp som matcher av Maharani, da insisterer Juvrai på at dette må foreviges. I ettertid veldig moro å ha, så da kom ideen om at kanskje gjestene mine, helt frivillig altså, også kunne tenke seg å foreviges i et fargerikt gevant i solnedgang oppe på bypalasset. 

En knapp uke har flydd av sted. Så mange opplevelser. Langt fra alt er delt. Et varmt på gjensyn med store og små i min lille ørkenoase før jeg begir meg tilbake til Delhi.

De indiske jernbaner frakter meg trygt tilbake til Delhi. Og man kan jo ikke være i Delhi uten å få med seg en bit av Old Delhi, selv om det er forholdsvis folksomt der. Sammen med to lokale matelskere dras jeg med til tradisjonsrike matboder, noen med over 100 års historie. Jeg har nevnt det før. Maten her i India er bare himmelsk, men dette her, de små sjappene som ofte har bare én rett på menyen. For en smak og kvalitet! Det er spinnvilt godt og er virkelig verdt å få med seg, til tross for den noe travle settingen. Og som et lite apropos til fordommer om India … mat og mage … you know … Fem uker til sammen i India og null problemer med «you know».

Det blir også en tur innom det største sikhtempelet i India. Der de lager og serverer mellom 20 og 30.000 måltider daglig. Gratis. Du kan få prøve deg som flatbrødbaker om du vil, og har du lyst til å høre mer om besøket i Gurudwara Bangla Sahib har jeg skrevet ganske detaljert om det under reisen til Rajastan og kapittelet Tempel og flatbrødbaking.

Tiden flyr minst like fort som vanlig når man er i en av verdens mest folkerike byer. Plutselig er det kveld. Etter et kjapt besøk på et hotell for dusj og klesbytte, er det dags for avskjedsmiddag. Det indiske eventyret er over for denne gang. Jeg gleder meg allerede til neste møte.