Ladakh - Himalaya

På denne reisen blir reiseskildringen litt annerledes enn det din reise vil bli, sånn rent rekkefølgemessig. Jeg kom fra Kashmir til Ladakh, mens du vil komme direkte fra Delhi til Leh og Ladakh. Stedene jeg forteller om er imidlertid de samme som du får oppleve på din reise. Riktig rekkefølge finner du i dag for dag-programmet.

Etter en uke i Kashmir har jeg endelig lært meg å si Himalaya slik de lokale sier det: H I M A L Y A.
Uansett uttale, så klinger ordet godt i øret. Høye, mektige fjell. Eksotisk og eventyrlig, litt himmelaktig. Og verdens mest kjente fjellkjede. Here I come!

Når vi passerer grensen mellom Kashmir og Ladakh endrer naturen seg. Fra frodig til karrig og goldt. Fra høye fjell til skikkelig høye fjell. Religionen går fra Islam i Kashmir til Buddhisme i Ladakh. Utseendet på lokalbefolkningen endrer seg tilsvarende fra afghansk til mongolsk. Ganske fascinerende tatt i betraktning av det her er snakk om to nabostater.

Selv om jeg ikke har vært på månen er det lett å få «månefølelse» i dette landskapet. Og det er jeg ikke alene om å synes, for når vi kommer til den lille landsbyen ved Lamayuru-klosteret får jeg vite at området går under navnet «Moonland of Ladakh».

Befinner meg nå på 3510 moh og der, limt fast i månelandskapet som flukter med Himalayas fjell, ligger et av Ladakhs største og eldste kloster, eller gompa som det heter på disse trakter. Naropa, en indisk lærd, fikk en innsjø til å tørke opp og grunnla klosteret der sjøen hadde vært, sier legenden. Lamayuru ble født.

Her er kalkhvite bygg med gullstupaer og røde tak. Bønnehjul og bønnesteiner. Enkelt på utsiden. Langt mer fargerikt på innsiden av templene som hører til klosterkomplekset.

Her bor det cirka 150 buddhistmunker og mange av dem er unge. Tipper fra sju år og oppover. Vi kommer midt i en seremoni, og det å se alle barna som deltar i ritualene er tankevekkende. Et ganske annerledes gutteliv enn det mitt barnebarn på sju år lever hjemme i Norge. Det skal dog sies at flere av guttene ikke er veldig fokusert på det seremonielle, for det viser seg at små buddhistmunker også har lopper i blodet …

Vi kjører en times tid før vi stopper ved en resort som min samarbeidspartner bruker for gjester som flyr inn til Leh og som trenger å akklimatiseres for høyden et par dager. Her befinner vi oss nemlig på så vidt over 3000 moh., mens Leh ligger på 3500 moh. Altså et mye bedre sted å være de første dagene for å venne kroppen til høydemetrene.

Det er godt uti oktober når jeg er innom resorten, og det er stengt for sesongen. Jeg tar meg en tur rundt i den frodige hagen, kikker inn i hyttene, ser på utsikten over Induselven og fjellene som omkranser oss. Min samarbeidspartner og gode venn forteller meg at dette er et godt sted å være med fine folk og god mat.

Vi fortsetter mot Leh, men etter en stund tar vi en avstikker. Denne gangen til en liten landsby som heter Alchi. En landsby kjent for klosteret sitt, men også for en veldig bra restaurant som drives av kvinner. Det blir et kjapt besøk i buddhistklosteret før vi rusler rundt på måfå i de smale gatene. Igjen er det slutten av sesongen nå i oktober, så det er stille og rolig. Lunsjen blir en aldri så liten kulinarisk opplevelse hos kvinnene som tryller frem den ene smakfulle retten etter den andre.

På veien videre mot Leh blir det også en fotostopp der elvene Indus og Zanskar møtes og forenes i Indus på veien videre langs Indusdalen til Leh. Magnetic Hill er også en interessant opplevelse. Midt i hovedveien Srinagar – Leh Highway så er det plutselig heftig magnetisme i bakken under oss. Det sies at fly ikke flyr over her da instrumentene kan forstyrres av gravitasjonskraften som oppfører seg mot normalt. Man kan visstnok stoppe bilen, sette den i fri og bli dratt opp bakken ved hjelp av gravitasjonskraften/magnetismen i bakken. Vi testet ikke ut dette, men sjåføren min gir full gass på lavt gir og det er så vidt bilen går fremover. En magnetisk opplevelse ...

Endelig er vi i Leh. Hovedstaden i Ladakh. Hvitkalkede hus og stupaer. Det imponerende Leh Palace som troner over de travle gatene. Her er den brede gågaten drapert med fargerike bønneflagg. Butikkene, spisestedene og tursjappene er mange i hovedgaten. Men her finnes også bazarene og det lokale markedet som ligger inne i et konglomerat av gater hit og dit, att og fram. Her er tibetansk håndverk, stein- og sølvsmykker, ullprodukter som de fantastiske pashminasjalene (pashmina er den høyeste kvaliteten av kashmirull), Ladakh- og Kashmirtepper er også veldig populært. Kjøkkenutstyr og aprikossyltetøy. Massevis av håndverkere som sitter i lotusstilling i bittesmå hull i veggen og jobber med produktene sine. I det hele tatt – Kashmir og Ladakh kjennetegnes ved kvalitetsprodukter. Det er et shoppingproblem at det er veldig fristende og lett å kjøpe masse flotte produkter her, men man kan bare ha med 15 kilo innsjekket bagasje på innenriksflyvninger. Alternativene er da å betale for overvekt eller få varene sendt hjem til Norge. Jeg hadde flaks og reiste med en som kun hadde håndbagasje …

Ladakh betyr «landet med høye fjellpass». Absolutt et passende navn, for her må man over fjellpass for å komme seg fra en dal til en annen. Jeg har snakket om den kjente Himalaya fjellkjeden, men i Ladakh finnes det hele fire store fjellkjeder i tillegg til Himalaya. Zanskar-kjeden, Ladakh-kjeden, Pangong-kjeden og Karakoram-kjeden. Noen av verdens høyeste fjell befinner seg akkurat her. Det høyeste er Saltoro Kangri på 7742 moh. Fra India ble uavhengig i 1947 frem til 2019 var Ladakh en del av staten Jammu og Kashmir, mens den nå er en separat administrativ del som blir styrt av myndighetene i Delhi.

Leh er altså hovedstaden i Ladakh, men er også en region i Ladakh som består av dalene Indus, Shyok og Nubra. Leh var tidligere et handelssenter mellom Tibet i øst og Kashmir i vest. De nordlige og østlige grensene er man fortsatt ikke enige om med Pakistan og Kina (herunder kommer også Tibet). Den militære tilstedeværelsen er derfor stor både her i Ladakh og Jammu & Kashmir, selv om området fremstår som himmel på jord. Igjen har vi kontrastenes India. Ladakh har også en kultur og historie som knyttes til Tibet, så derfor også navnet «Lille-Tibet».

Jeg skal bli bedre kjent med byen senere. Nå er det på tide å se det som viser seg å bli første stopp i Leh for La’mmes gjester. Vi kjører noen kilometer ut av byen, til en liten landsby omkranset av majestetiske fjell på alle kanter. Nå i oktober er det snø på fjelltoppene og bladene på trærne er røde og gule. Eventyrlig vakkert er vel den mest korrekte beskrivelsen. Og akkurat her, midt i idyllen, ligger resorten vår med sine 15 hytter. Alle romslige og med veranda. Uheldig timing gjør at jeg ikke får prøvebodd, for de stengte for sesongen for to dager siden. Men det er lett å kjenne den gode energien både fra stedet, omgivelsene og ikke minst menneskene jeg møter her. Jeg bare visste det med én gang vi parkerte bilen utenfor inngangen. This is the place to be. Her er det lite lysforurensing, så stjernehimmelen er all yours. Hele natten om du vil.

Ny dag, nye opplevelser. Etter frokost går turen til en liten landsby utenfor Leh. Her skal det vandres litt i dag, men ikke så langt og ikke fort. Tempoet regulerer seg selv når man befinner seg 3500 moh. Det går ellers problemfritt med høyden for min del. Jeg gjør som jeg har fått beskjed om, drikker mye vann og er raus med smøret på toasten til frokost. Fett, vann og rolig tempo er oppskriften for akklimatisering. Og det funker her som det gjorde i Sør-Amerika.

Vi rusler innover mot fjellene. Jeg får stølsfølelse av å gå her. Litt Gauklia i Valdres med besteforeldrene mine på 70-tallet. Noen spredte hus hist og her. Så setter vi kurs mot et av husene. Dette huset, som alle andre hus her i Ladakh, har de karakteristiske treutskjæringene rundt inngangspartiet og vinder. Husker jeg ikke feil, så er det obligatorisk å utsmykke husene slik på tradisjonelt vis. Og på taket har familien bønneflagg. Grønt, gult, blått, hvitt og rødt. For balanse. For beskyttelse.

Ingen varslet ankomst, men vi skal se om familien er hjemme. Min kjentmann kjenner familien og er innom fra tid til annen. Bare døtrene i huset er hjemme. 18 og 11 år. Så sjenerte, men samtidig nysgjerrige. Storesøster lager verdens beste te til oss som vi får servert i oppholdsrommet.

Veggene er dekket med kraftige okergule seksjoner som er fylt fra gulv til tak med diverse kjøkkenutstyr. Og her snakker vi ikke plastikk, men kobber, stål og det som ser ut som porselen. Tekanner, kopper, skåler og fat – og ting jeg ikke aner hva brukes til. Utstyr som tydeligvis går i arv i familien. Midt i rommet er det to massive trestolper, disse også okergule. Trebordene har intrikate utskjæringer og gulvet er teppebelagt. I det ene hjørnet står TV’en påslått. Det ser ut som vi avbrøt jentene midt i en Bollywoodfilm.

Etter en sky og sjenert start på samtalen, tør jentene veldig opp når de får se video fra mobilen min av barnebarn som leker i sjøen på Solastranda utenfor Stavanger. Da pekes og les det, og den sjenerte isen er brutt. Et varmt og koselig hjem med to nydelige søstre som lever sine liv veldig forskjellig fra den vestlige verden. Det er alltid like fascinerende og spennende å møte folk der liv leves, og jeg lærer noe nytt hver eneste gang. Noen menneskemøter husker man mer enn andre. Disse to jentene blir ikke glemt med det første, og kanskje får jeg møte dem igjen når jeg drar tilbake til Himalaya.

På vei tilbake til Leh passerer vi Stok Palace. Slottet der den royale familien fortsatt bor, og for den som stikker innom kan det hende man møter på dem. Og jeg blir ikke kvitt følelsen av å være på stølen når jeg ferdes rundt Leh. Men jeg har alltid trivdes på stølen.

Før vi drar tilbake til Leh går turen innom Thiksey-klosteret. Et av klostrene i Ladakh som virkelig er verdt et besøk. Jeg er her i oktober, så ingen Dalai Lama, men han bor på klosteret en måned hver sommer, så hvem vet, kanskje La’mmes gjester møter på verdens mest kjente Lama.

Et par mil utenfor Leh ligger Thiksey klosteret. Selvfølgelig limt fast på en fjellkam. Det ser litt ut som en bløtkake hvor kremen (de hvitkalkede husene) brer seg nedover kaken (fjellet) og på toppen er den fargerike pynten i gult og rødt (templene).

Gedigne bønnehjul møter oss etter at vi har gått gjennom hovedporten. Rød med gulldekorasjon og med dramatiske, snøkledde fjell som bakgrunnsmotiv idet jeg snurrer hjulet i gang.

Opp en bratt trapp, så står jeg på hovedplassen der jeg antar utendørsseremoniene og festivalene foregår. De karakteristiske, høye flaggstengene befinner seg i alle fall her. Okergult og rødt lyser mot meg fra bygningene som troner over meg. Det sies at klosteret er svært likt Potala Palace i Tibet. Kanskje ikke så rart siden klosteret er tilknyttet tibetansk buddhisme.

Happy colours – happy life, tenker jeg idet jeg ser den krokete, gamle damen kledd i fargerike gevanter bruke en liten evighet på å komme seg ned på plassen igjen etter besøk i et av templene. Trappene her er ikke laget for mennesker med korte bein og bevegelseshemminger. Heldigvis får hun hjelp av sønnen sin ned den nesten stupbratte trappen.

Så er det ut og inn av de forskjellige templene. Det ene mer fargerikt enn det andre. Fantastiske veggmalerier. Beskue den 12 meter høye Chamkhang – fremtidsbuddhaen. Altrene hvor det ligger penger, frukt og søtsaker buddhistene har ofret. Tre munker som sitter på gulvet og baker ut en deig med noe som antagelig skal spises senere i dag. Jeg kikker opp i taket ved inngangen til det ene tempelet. Det er farger, symboler, blomster. På veggene likeså. Jeg er fargefreak og blir rett og slett happy når jeg er i fargerike omgivelser. Dette er et happy happy kloster etter mine vurderinger.

En knallblå himmel og dramatiske fjell omkranser det fargerike Thiksey klosteret idet jeg går tilbake til bilen. Definitivt det vakreste klosteret jeg noen gang har besøkt. Her er det også mulighet for å komme tidlig om morgenen og være med på morgenritualene sammen med munkene. Bønn, chanting og meditasjon for den som ønsker, eller bare være stille iakttager til en spirituell verden i Himalaya.

Som sagt, det er oktober og en litt risky periode å reise til Ladakh på. Det kan komme snø på fjellpassene og da stenges veien et par dager i etterkant, selv om veien mellom Leh og Nubradalen i utgangspunktet er åpen mellom april og november. Det var akkurat det som skjedde noen dager tidligere, så veien har akkurat åpnet igjen og det ryktes at det er snø i veien på toppen. Sommerdekk, tenker jeg høyt. Kjetting er svaret jeg får tilbake. Og solen skinner fra skyfri himmel.

For ikke så mange år siden var denne fjellpasseringen over Khardung La langt mer strabasiøs enn i dag. Veien var ikke mye å skryte av og det tok 8-12 timer fra man forlot Leh til man var fremme i Nubradalen. Det betydde at man tilbrakte mange timer over 4000 moh, noe som igjen førte til at folk ble mer eksponert for høyden. Men altså, slik er det ikke i dag. Når jeg skal ta med mine første La’mme-gjester hit vil veien sannsynligvis være 100% ferdig, Nå i oktober 2022 er den nesten ferdig. Og i dag tar turen mellom fire og fem timer. Snartur med andre ord.

Vi har hyret en av de lokale sjåførene som kjenner veiene og forholdene ut og inn. Kjøretøyet er en 4D Toyota i tipp topp stand, så da er det bare å sette seg i baksetet og nyte turen.

Vi har ikke kommet veldig langt oppover før jeg starter med: «WOW! OJ! OMG! AMAZING!» - som skal gå på repeat i timene som kommer. For det første er det påskevær med skyfri himmel og de spinnvilt mektige fjellene kommer nærmere samtidig som utsikten blir mer og mer uvirkelig etter hvert som vi karrer oss oppover. Veien er faktisk superb. Den er bred og med ny asfalt. Autovern er det derimot ikke så mye av, så jeg har fjell på en side av bilen og bratte skråninger og fjellsider på den andre siden. Jeg har bestemt meg for å stole fullt og fast på sjåføren, og vet samtidig at det skjer veldig få ulykker her oppe. Opplevelsen skal ikke ødelegges av ubegrunnet frykt. Men spennende, ja, det er det. Jeg knipser og filmer både i bilen og når vi har utsiktsstopp, men jeg prøver også å bare være til stede her og nå. Jo høyere vi kommer opp, jo mer andektig blir jeg. Har aldri følt meg så mektig før, men samtidig så bitteliten. Jeg kjenner fysisk og mentalt kraften fra fjellene. Jeg konstaterer at dette er så langt vekk fra Disneyland jeg kan komme. Sistnevnte gir meg ikke klump i halsen.

Vi har passert 5000 moh. Kroppen fungerer fint. Null symptomer på eventuelle problemer i høyden, men jeg er såååå pissatrengt (ja, vi sier det i Valdres) at jeg knapt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så! Ups! Snø i veien! Det er helt greit å sladde når jeg sitter på med nevøen min på driftingbanen på Dokka, men det frister absolutt IKKE å sladde her. Jeg sitter som et tent lys med alle sanser i høyspenn. Det går ti sekunder, så kjører vi inn til siden. Kjettingstopp. Puh! Jeg går ut av bilen. Ser meg rundt etter et avtrede uten for mye eksponering. Finnes ikke. Og jeg er for blug til å sette meg ned bak ei bildør … Jeg forbanner de 2-3 literne med vann jeg har drukket i løpet av morgentimene. Akkurat nå ville jeg heller hatt hodepine … Småtripper mens jeg tar inn omgivelsene. Herregud så vakkert! Bilene står på rekke og rad mens de legger på kjetting. Snøfall gir ekstra spenning på kjøreturen, men i juli når de første La’mme-gjestene skal ta seg over Khardung La er sjansen for snøfall mikroskopiske. Men det er antageligvis ingen som vil klage over at dette spenningsmomentet er tatt ut av programmet …

Vi når toppen og 5359 moh. Idet jeg hopper ut av bilen er det ikke skiltet med beviset på at jeg er så høyt til værs som gjelder. Hvor pokker er toalettet? For en lettelse. Da kan jeg ta det obligatoriske bildet som viser at jeg har satt ny, personlig høyderekord 17582 feet above sea level.
Det er nesten et lite antiklimaks å være på toppen. Her handler det om å få tatt dette bildet. Utsikten er ikke i nærheten av det jeg har opplevd på veien opp, så etter cirka ti minutter fortsetter vi mot Nubradalen. Nå går det nedover, nedover.

På vei ned stopper vi i landsbyen som heter Khardung. Den ligger i «lavlandet» på 4000 moh. Her er det toalett- og testopp. Jeg geleides av en blid, gammel dame (hun som senere skal servere meg nydelig te) gjennom kafeen hennes og ut bakdøren. Ut i friluft. Jeg ser sannsynligvis ut som et spørsmålstegn. Hun gestikulerer og peker. Jeg finner til slutt ut at toalettet for vannlating er bak en uthusvegg. Jeg kjenner på lukta at jeg ikke er førstemann til å benytte fasilitetene. Jeg flirer der jeg sitter med den vakreste utsikten fra en utedo jeg noen gang har opplevd. Det er en så bra opplevelse at jeg kommer på do- og tebesøk noen dager senere også …

Jeg glemte å fortelle om hva som møtte oss langs veien på vei opp til passet og som vi også møter på her, på vei nedover. I 4-5000 moh sitter det plutselig mennesker og spiser i grøftekanten. What! Det er veiarbeidere hentet inn fra en stat langt øst i India. Der er de visstnok ekstra sterke og seige. Det må man være om man skal klare å jobbe med hardt kroppsarbeid under disse forholdene. Det er smått surrealistisk. På vei nedover. I kø. Vi venter på å kunne passere. De sterkeste og tøffeste veiarbeiderne som finnes klargjør veien etter sprenging. Og når man vet at alt dette nesten uvirkelige og surrealistiske er hverdagen til menneskene vi møter underveis, da gir det rom for ettertanke, idet vi beveger oss nedover mot Nubradalen.

Oppsummert er det den største naturopplevelsen jeg har hatt i mine 50+ år. Uten ski på beina, stort sett sittende i en bil. Og jeg forstår plutselig hva som trekker fjellklatrerne på disse trakter. Når man får ut av deg sjæl-opplevelser på landeveien i Himalaya, hva er det ikke da man opplever når man forlater asfalten og befinner seg i ett med fjell og naturkreftene?

Vel nede fortsetter vi innover en dal med høye fjell på begge sider. Dalen er vid, så det føles ikke klaustrofobisk. Nå er det høstfarger. Om sommeren er dalen grønn. Oj! Der har vi plutselig sanddyner. Hvor kom de fra? For et merkelig og fascinerende landskap, og så innmari langt fra sivilisasjonen. Det er akkurat som å være i en verden i verden. Den virkelige verden befinner seg på andre siden av Khardung La.

Jeg er fysisk og mentalt sliten når jeg kryper under dyna i kveld. En kombinasjon av høyde, spinnville naturopplevelser og adrenalin har satt spor i kropp og sinn. Litt samme følelsen som når du har vært på safari og sett the big five dag etter dag etter dag. Jeg sover som en stein på 3000 meters høyde. Lykkelig.

Er det noe India er god på så er det å feire og arrangere festivaler. Mange av festivalene er religiøst orientert. Jeg har flaks og får være med på Gustor-festivalen som foregår over to dager i Spituk-klosteret her i Nubradalen. Her handler det om kampen mellom det gode og onde, og på siste dag vinner det gode og gjør has på selveste djevelen.

Det er chanting. Det er kostymer. Det er farger. Sterke farger. Det er dans og musikk – og det er munkene som står for utførelsen. Det er fascinerende å være tilskuer. Jeg blir revet med i de taktfaste rytmene der det danses i ring med 20-30 munker. Over oss er himmelen blå og fjellene med hvite sukkertopper omkranser oss. Det er veldig nært at jeg må kalle det en spirituell opplevelse.

Ellers går dagene her med til landsbybesøk, trasking i sanddynene, hilse på Baktriakamelene (forøvrig samme type som jeg har haiket med i Mongolia) og lete etter det perfekte hotellet for La’mmes gjester. Jeg er ganske sikker på at jeg fant det. Og ja, nevnte jeg stjernehimmelen i Nubradalen? Sukk! Den er et kapittel for seg selv.

Så er det dags å reise tilbake til Leh. Jeg drar tilbake samme vei som jeg kom, for det er oktober og kun veien over Khardung La er åpen. Jeg vet hva jeg går til denne gangen og koser meg 100% slik at opplevelsen ble enda mer spinnvill enn den første turen. På toppen tok jeg til og med turen opp trappene de siste høydemetrene slik at jeg igjen «satte» ny høyderekord. Denne gangen lyder den på 5396 moh.

Gjestene til La’mme som tar turen hit i juli reiser via Wari La som er «bare» 5312 moh. Da får man også med seg Hemis-klosteret på vei tilbake til Leh.

Alt i alt! For en spinnvill opplevelse. JEG ELSKER HIMALAYA! Rett og slett!

Tilbake i Leh, som med sine 30.000 innbyggere nå føles som en gigantisk storby etter å ha tilbrakt dagene i den øde Nubradalen. Jeg bor midt i byen. Det er Diwali, hinduenes lysfestival. Lyset vinner over mørket, det gode over det onde og kunnskap fremfor uvitenhet. Det skal forresten godt gjøres å ikke treffe på en festival når man reiser til India.

Jeg rusler rundt i gatene i Leh og mens fyrverkeri skytes opp rundt meg når hinduene feirer, så kjenner jeg på at jeg har opplevd noe som vil være med meg i lang, lang tid. Sannsynligvis for alltid. Takknemlig går jeg til sengs denne siste natten i Leh og Ladakh. I morgen venter en helt annen verden i Delhi. DET skal bli litt av en overgang.

Tidlig morgen. Frokost. Så flyplassen i Leh. Den er ikke stor. Ville bare fortelle deg at den korte flyturen til/fra Delhi (kun én time) også byr på naturopplevelser for minneboka.

Tilbake i Delhi setter jeg kursen mot gamlebyen, Old Delhi. Det hører med en tur innom her når man først er i en av verdens mest befolkede byer. Ja, det er forholdsvis folksomt her i gamlebyen. Og overgangen fra den minst folkerike staten oppe i fjellene er merkbar, for å si det forsiktig. Men slik er det. Nå er det food walk som står på programmet.

Sammen med to lokale foodies dras jeg med til tradisjonsrike «food stalls», noen med over 100 års historie. Jeg har nevnt det før. Maten her i India er bare himmelsk, men dette her, de små sjappene som ofte har bare én rett på menyen … FOR en smak og kvalitet! Det er spinnvilt godt og er virkelig verdt å få med seg, til tross for den noe travle settingen. Og som et lite apropos til fordommer om India … mat og mage … you know … Fem uker til sammen i India og null problemer med «you know» …

Det blir også en tur innom det største sikhtempelet i India. Der de lager og serverer mellom 20 og 30.000 måltider daglig. Gratis. Du kan få prøve deg som flatbrødbaker om du vil, og har du lyst til å høre mer om besøket i Gurudwara Bangla Sahib har jeg skrevet ganske detaljert om dette under «Rajasthan – Rundreise» og kapittelet «Tempel og flatbrødbaking».

Tiden flyr minst like fort som vanlig når man er i en av verdens mest folkerike byer. Plutselig er det kveld. Etter et kjapt besøk på et hotell for en dusj og klesbytte er det dags for avskjedsmiddag. Det indiske eventyret er over for denne gang. Men jeg, jeg drømmer bare om neste gang jeg møter fjellene i Himalaya.