Rajasthan

Litt i småørska, det er tidlig morgen, møter jeg India for første gang. Delhi. Ofte et nødvendig stopp før man beveger seg ut i det indiske eventyret. Etter flere besøk skal jeg etter hvert oppdage at Delhi er så mangt. Det blir neppe favoritten på reisen din, men se ikke bort fra at en av verdens mest befolkede byer kan by på overraskelser av det positive slaget.

Joda, jeg holder varmen. Det gjør du uansett når du måtte ankomme av årets måneder. Sjekker inn på hotellet. En etterlengtet power nap, før jeg er klar for en myk start noen timer senere.

Gurudwara Bangla Sahib. Det største sikhtempelet i india er første stopp. Visst vet jeg hvordan en sikh ser ut. Den karakteristiske turbanen. Mennene med ryggrad som et spett. Men religionen? Der kan jeg ikke skryte på meg mye kunnskap. På med oransje skaut og av med sko. Så en kjapp innføring i sikhismen. Den vakre sikhjenta forteller på perfekt engelsk hva det hele går ut på. Etterpå tenker jeg: Det høres ut som en skikkelig vettug måte å leve på – og er muligens det verden trenger akkurat nå. Kom som du er. Uansett hva du tror på. Du er velkommen her i tempelet (og i alle andre sikhtempler). Vi bryr oss. Vi ser deg. Kom og spis med oss. 

Et megakjøkken, hovedsakelig besatt av frivillige, lager mat til cirka 20.000 mennesker daglig. I helgene enda mer! Ja, du leste riktig. Mellom 20 og 30.000 måltider daglig. Gratis.

Selv om jeg er en vandrende katastrofe når det gjelder kokkeferdigheter, så må jeg jo inspisere både kjøkken og kokker. Til venstre gedigne gryter. Menn som rører som besatt. Dette er styrketrening. På høyre side er brødavdelingen. Her lages chapati, et slags flatbrød. Rundt et stort bord sitter kvinnene som baker ut leivene. Litt lenger bort sitter kvinnene som steiker chapatien. Fargerike gevanter. En arbeidsstilling vi i vesten neppe vil holde ut særlig lenge (noe jeg snart skal få bekreftet). Og for et håndlag med brødleiven de har!

Kom. Kom. Vil du være med å bake? Lokalguiden min oversetter, men jeg har allerede forstått hva de sier via kroppsspråket. Ok. 183 cm prøver å stable sammen bein og armer på tilvist plass. Malplassert. Det får så være, men litt om senn blir leiven til noe som muligens kan stekes. Men det er praten. Latteren. De vennskapelige dyttene i siden. Oppmuntrende ord som jeg ikke forstår, men allikevel forstår – om du skjønner. Disse kvinnene, chapatiekspertene. De heier og hjelper meg. Smiler og ler av både min lange kropp og mine «skills» som flatbrødbaker. Jeg ler med dem. Herregud. Her er det godt å være. Kunne faktisk sittet her i hele dag og laget noe som ligner på …. chapati.

Gjennom luka serveres tusenvis av måltider til gjestene som sitter i sirlige rekker ute i den store salen. Maten klaskes på serveringsbrettene og servitørene deler ut. Når fatet er tomt rengjøres det og er klar for neste servering. En imponerende logistikk. Kjapt og effektivt. Og viktigst av alt, dette stedet med det store hjertet sørger for at tusenvis av mennesker blir mette hver dag.

Vi må videre. Skulle helst bare satt meg ned på tempelgrunnen. Bare sett. Vært. Opplevd. Observert. Og som et apropos, hver eneste sikh jeg har møtt på min ferd i India – har hatt varme, snille øyne.

Så drømmer jeg litt om hvordan gjestene mine skal få oppleve sitt første møte med India og Delhi i tillegg til besøket i sikhtempelet. Litt landsbyfølelse i storbyen hadde vært fint. Litt soft start. En kjapp innføring i indisk historie. Kanskje litt high tea. Vi er tross alt i en te-nasjon. Avslutte dagen på en takterrasse med sundowner og middag. Mmmm… det høres ganske fint ut.

Så trøtt, men happy. Dette er bare starten. Eventyret venter. God natt!

Før vi starter reisen inn i det royale Rajasthan, så kan det være kjekt å få en rask innføring i Maharajaenes historie og hvor de står i dag.

Keisere (maharajaer) og konger (rajaer) har vært en integrert del av det indiske samfunnet i uminnelige tider. Vi har forhistoriske legender om Lord Ram, kongen av Ayodhya, Lord Krishna, kongen av Dwarkadheesh, og til og med demonkongen Ravan som hersket over Lanka. Går vi tilbake i tid, forteller historiebøkene om konger som Bimbasara, som la grunnlaget for det mektige Magadh-riket, Chandragupta Maurya, som skal ha møtt Aleksander den store, og Ashoka, som brakte buddhismen til flere land. Alle disse store kongene hersket over en stor del av det gamle indiske subkontinentet mellom 550 f.Kr. og 250 f.Kr. Det fantes hundrevis av andre konger og maharajaer som hersket over ulike regioner i India gjennom tidene.

Like før Indias uavhengighet i 1947 var det mer enn 500 fyrstestater som tilsynelatende var uavhengige, men som i realiteten var underlagt den britiske kronen.

Etter uavhengigheten, i perioden 1947-52, ble alle disse statene integrert i den indiske unionen, de fleste på egen hånd, noen etter overtalelse, resten med makt. 

Selv om monarkiet er helt avskaffet i India, bærer kongelige etterkommere fortsatt ærestitler og har en spesiell plass i folks hjerter. De fleste av dagens kongelige har brukt sin innflytelse til humanitære formål, mens andre har skapt seg en nisje som hotelleiere, politikere, filantroper og vellykkede forretningsmenn. I et nøtteskall kan vi si at de fortsatt har en privilegert livsstil.

Maharaja = fyrste
Maharani =fyrstinne
Yuvrai = kronprinsen

Frokost og utsjekk. Mandawa next. Neppe en landsby du har hørt om. Men det er til steder du ikke har hørt om La’mme helst liker å ta veien.

Fem-seks timers kjøring. Det høres ikke veldig fristende ut. Men jeg lover deg: Å ferdes langs veien i India er alt annet enn kjedelig! Tiden flyr. Hvor mange familiemedlemmer kan man egentlig plassere på en scooter? Hvor mange farger finnes det, sånn egentlig? Kuer. Hellige. Overalt. Nåde deg om du kjører på en. Kvinner i fargerike, flagrende sarier med geiteflokken sin. Midt i veien. Andre kvinner med hakke og grafs på skuldrene. På vei til jordene for å jobbe. Skilt. Fargerike også de. Med uforståelig skrift. Og igjen kvinnene. Alltid kvinnene med en meter kvist balanserende på hodet. Så vevre, men allikevel råsterke.

Rajasthan og menneskene der. Så vakre. Rett og slett. Vakre. Boder langs veien. Prøv en masalate. Nydelig. Kjøreturen er som et teater i femognitti akter. Så levende. Rikt. Fattig. Trist og samtidig så happy happy. Alt på en gang.

Stappfull av inntrykk ankommer jeg den lille, middelalderlandsbyen Mandawa.

Landsbyen oppsto på 1800-tallet når dette var en hub og aktiv handelsplass på Silkeveien. Rike forretningsmenn fra regionen bygde fantastiske handelshus i byen som de kalte haveli. Utsmykket med utskjæringer, fresker og malerier. Tak, vegger, gulv. Disse skal jeg ta en nærmere kikk på i morgen.

Først Mandawa-slottet. For ikke bare er det et slott, men også et hotell. Her skal jeg bo.

Vi kjører inn porten. Stramme menn i oransje turban og snurrebart ønsker oss velkommen. Slottsplassen omsluttes av noe veldig flott og noe ikke fullt så flott. Vel halvparten av slottet er pusset opp og vedlikeholdt. Den andre halvdelen, not so much. Det er den delen som er pusset opp som fungerer som hotell i dag.

WOW! Det var resepsjonen sin det. Med åpne vegger ut mot slottsplassen. Storslåtte og intrikat malte vegger, tak og gulv. Møbler fra svunnen tid. Friske blomster og store smil. Joda, ikke noe å si på førsteinntrykket.

Bortover en gang. Opp en trapp. To trapper. Dekorerte vegger og tak rundt baut. Vi skrur tiden tilbake, sånn cirka 250 år. Så er vi på taket. Takterrassen. Flere takterrasser. Kriker og kroker. Utsikt over Mandawas små, travle gater. Flatt landskap. Ørken, men dottet med grønne trær. Det føles som å være i en oase on the top of the world her oppe. Og når vår blide omviser dukker opp med et glass med sprudlende dråper idet solen blir rød i vest, ja, da kjennes det som om jeg er midt i et indisk eventyr.

Og rommene. De er store. Med historie i hver en krok. Hele slottet er fullt av familiebilder, møbler, fresker og andre snurrepiperier fra svunnen tid. 

Etter en nydelig middag i hotellets restaurant, klarer jeg ikke å la være å bli litt som en unge igjen. Ut på oppdagelsesferd. Ganger, trapper, terrasser, hager, basseng og saler. Alt skal utforskes. De ansatte møter meg med store smil. Jeg er nok ikke den første som har gått meg vill i disse gangene.

Etter en særdeles god natts søvn og igjen en durabelig frokost (måtehold og sparsomhet er ikke det du forbinder med indiske hotellmåltider), dukker en smilende, ung mann opp for å vise meg hva landsbyen kan bjuda på.

Få minutters gange og jeg befinner meg «down town» Mandawa.
Hvordan skal jeg best beskrive det jeg ser …?

For det første. Fargerikt. Veldig fargerikt. Husene, klærne, smykkene, markedet med frukt og grønt. De små butikkene og håndverkssjappene. Matkioskene. De vakre haveliene, altså kjøpmannshusene som er rikt dekorerte og årsaken til at kunstinteresserte italienere og franskmenn finner veien hit. Dette er nemlig som å vandre i et kunstmuseum under åpen himmel.

Men, det er også en annen side som slår mot meg. Maling falmer av veggene. Det samme gjør murpuss. Søppelbøtter ser ikke ut til å verken brukes eller finnes. Alt er slitent i utrykket.
Tenk om denne landsbyen hadde fått et aldri så lite ansiktsløft. Med maling og litt opprensk i de travle gatene, som ved siden av kuer fylles av mennesker, biler og motorsykler. Og en kamel hist og her.

Til tross for det litt slitne utrykket, så vil jeg påstå at landsbyen er rustikk vakker. De unike detaljene, fargene og svunnen storhet i både kunstnerisk arkitektur og utsmykking er veldig synlig i bybildet.

Og så er det menneskene jeg møter. Den lokale, språkmektige unge mannen. Han som kan alt om Mandawas historie, både gammel og ny. Han forteller meg om hvordan livet leves her ute i periferien i Rajasthan. Historiene formidles med et stort, hvitt smil og varme øyne. Familien jeg besøker som lager de fargerike armbåndene, bangles, de fleste indiske kvinner har rundt håndleddene. Jeg trodde de var laget av plastikk. Det er helt feil. De lages av en tresort fra nabostaten Gujarat og varmes og formes over åpen varme ute på gata foran butikken deres, som rett og slett er en åpning i husveggen. Armbåndene pyntes med glitter og stas og alle butikkens vegger er fylt opp med farger og bling fra gulv til tak. Med en kopp nydelig masala-te tilbringer jeg sikkert over en time sammen med disse tre familiemedlemmene - mor, far og sønn i butikken og fabrikken deres. Bare er. Ser. Lærer. Prater og ler.

Selvfølgelig ender jeg opp med et anselig utvalg av armbånd når jeg tar farvel, men det var mitt valg, for her fantes null kjøpepress.

Omtrent den samme opplevelsen får jeg hos skomakeren i et annen åpning i veggen. Ny kopp te. Se og lær. Kamelskinn skjæres til etter mal for såler størrelse 38. Dobbelt sett med skinn og bomull mellom lagene. Det kobles og sys. Vips så har han et nytt skopar klart. Dekorasjonen av skoene står fruen for. Det skjer hjemme hos familien, men resultatene dekker veggene i den lille butikken. Fargerikt og lekkert. Jeg klarer ikke å velge. Det blir fem par på meg.

Tiden flyr i godt lag. Tilbake til slottet for lunsj og litt egentid ved bassengkanten.

Senere på dagen sjekker jeg lokasjon for ørkenmiddagen jeg planlegger for gjestene mine. Transport dit må selvfølgelig bli med skip. Ørkenens skip.

Skulle gjerne vært her lenger, men etter frokost settes kursen mot Samode. Cirka tre timers kjøretur. Og her i India er tre timer som en snartur å regne.

Underveis langs veien til Samode, samme teaterforestilling som på første kjøretur.

Idet vi kjører opp den lange alleen fra landsbyen og opp til slottet, bare vet jeg det. This is it.

Vi parkerer på utsiden. Passerer gjennom den ærverdige porten flankert av smilende menn i turban og uniform fra fordums tider – og selvfølgelig snurrebart.

Mr. Sing som har jobbet på slottet i over 30 år tar oss med på Tour de Palace. Om Mandawa var vakkert, så er dette flere nivåer opp. Det synes også på prisen. Det koster å bo her, men for en opplevelse. Kombiner palassluksus med landsbybesøk og menneskemøter. Historier som fortelles om før og nå. Om liv helt annerledes enn mitt og ditt. Spe på med nydelige matopplevelser, solnedgang med bobler i glasset og late timer ved bassenkanten eller kanskje det frister med en spabehandling. Da har du oppskriften på både opplevelsesrike, men også avslappende dager. Er det ikke slik ferie egentlig skal være?

Utsjekk og klar for nye eventyr langs veien på en fire-fem timers kjøretur til det som snart skal vise seg å bli kjærlighet ved første blikk for min del.

Legenden forteller at det som skulle bli den første maharajaen av Karauli, var på jakt etter en strategisk og trygg hovedstad da han får øye på en tiger og en sau som står side om side ved elvebredden og drikker vann. Han blir svært forbauset over å se at tigeren ikke går til angrep på sauen, og sauen er heller ikke redd for tigeren. Dette må være en fredens plass, tenker maharajen og bestemmer seg for å bygge et slott her. Som sagt så gjort. I 1348 startet han byggingen av det som i dag er Karauli City Palace som troner på høyden over landsbyen med samme navn.

I 1938 ble Bhanwar Vilas Palace bygd og fyrstefamilien flyttet hit, rett utenfor landsbysentrumet. Langt mindre i størrelse, men på den tiden moderne med både innlagt vann og strøm.

Fyrstefamilien bor her fortsatt. For vel 30 år siden åpnet de dørene for å ta imot hotellgjester i sitt kombinerte fyrstepalass og heritage hotel. 

Så her står jeg på trappen deres og blir ønsket velkommen med blomsterkrans rundt halsen og «tika» i pannen.

De ansatte har kakibrune uniformer, noen med beret.
Igjen spoler vi tilbake. Cirka 100 år denne gang.

Jeg blir vist inn i salongen. Kunst overalt. Bilder som forteller spennende historier. At tigre var de royales kjæledyr for ikke altfor lenge siden, det finner jeg mange bevis på når jeg kikker meg rundt. Så dukker Yuvraj opp for å ønske meg velkommen. Han er sønnen til Maharaja og Maharani. Vi skulle få mye tid sammen i løpet av besøkene mine her i Karauli. En kunnskapsrik mann, kunstner av yrke, og glad i å møte gjestene sine ute i hagen om kveldene for gode samtaler.

Første besøk i Karauli varte bare ett døgn, men jeg falt pladask og dro tilbake noen måneder senere for å sjekke om det virkelig var så bra som jeg fikk inntrykk av ved første besøk.

Joda, igjen et hjertelig velkommen. Jeg følte meg fra første stund som hjemme, selv om jeg var borte. Historien om tigeren og sauen og den første maharajen av Karauli vender stadig tilbake til meg. Dette er virkelig en fredfull oase.

Det er ikke luksus, men god standard og masse trivsel i hver en krok av den store eiendommen for den som verdsetter back to the roots-følelsen. Rommene er romslige. Her finner man en eklektisk blanding av orientalsk og art deco, og bortsett fra fire nye rom er alle rommene originale i både utseende og innhold. Og varmtvannet dukker som regel opp. De ansatte som alle er fra landsbyen og områdene rundt, vet ikke hva godt de kan gjøre for meg. Nevnte jeg maten? Jeg har faktisk til gode å spise noe jeg ikke liker etter fem uker i India. Og dette, mitt midlertidige home away from home, er intet unntak.

Cirka 160 ansatte har arbeidsplassen sin hos fyrstefamilien. Noen på hotellet, andre på gården, City Palace eller andre eiendommer. Her er det både hester, gjess, kyr og geiter. På jordene dyrkes det økologisk, så maten er svært så kortreist. Mange av de ansatte bor på eiendommen, og det er derfor lett å bli kjent med og å delta i daglige sysler på gården for de som ønsker det.

Å bare rusle rundt her innenfor slottsmurene i tidlige morgentimer er balsam for sjelen. Så fredelig. På morgenturen møter jeg påfuglene. Det er mange av dem her. Jeg innbilte meg at de ikke kunne fly, men det kan de altså. Frukttrær, blomster, vakre gamle bygninger. Noen av dem trenger både ett og to malingsstrøk, men oppsummert kjenner i alle fall jeg at her er det god energi og godt å være. En ladestasjon fra verden utenfor.

Etter hvert blir jeg kjent med både ansatte og fyrstefamilien. Juvrai og Maharani tar meg med til City Palace, det opprinnelige palasset på høyden ovenfor landsbyen.
En ganske merkelig, men veldig fin opplevelse er det å bli guidet rundt av Maharani. Først på museet. «Her ser du brudekjolen min», sier hun og peker på brudekjolen fra 80-tallet som er utstilt i et monter på en av veggene.

Så selve palasset. For et eventyr. Jeg har vært på City Palace i Jaipur. Fantastisk flott og pusset opp etter alle kunstens regler. Men stappfullt av turister, og absolutt ingen nær og autentisk opplevelse. La’mme er antagelig den eneste turoperatøren i Norge og kanskje også i Europa som dropper både Jaipur og Taj Mahal på sine reiser til India. Dit drar alle, men det handler mest om flotte byggverk hvor man står og går i kø og  hvor man blir hauset gjennom for å gjøre plass til neste turistgruppe. For min del blir derfor det unike og ekte borte. Og historiefortellingen forsvinner i stress og kaos.

Tilbake til City Palace i Karauli.

Siden 70-80 tallet har fyrstefamilien pusset opp sakte, men sikkert. Fem-seks menn er ansatt til å utføre jobben. Og her snakker vi høyt nivå og grundig forarbeid for å få malerier, fresker og mønster tilbake slik det en gang var. Mor og sønn er sterkt involvert i restaureringsarbeidet, og det er rett og slett underholdende og lærerikt å være med og se dem i arbeid sammen med de som fysisk utfører jobben. Og fargene, de er naturlige. Varer i små evigheter. Det ser man i de rommene som har blitt skånet fra tidens tann.

Det er så mange etasjer og saler. Så mange terrasser og tårn. En labyrint ut av en annen verden. Hvordan fant de egentlig frem her uten veiviser i gamledager? Etter to timer med vandring i saler, rom, terrasser og trapper hit og dit, får jeg vite at joda, jeg har sett cirka 25 prosent av palasset. Og fra toppen. Taket. For en fantastisk utsikt. Igjen fikk jeg solnedgangen, med selskap av apekatter som et eksotisk innslag denne gangen.

Jeg har besøkt mange vakre byggverk opp gjennom årene, men av en eller annen grunn er det dette palasset som står fremst i køen for arkitektoniske gode minner. Jeg tror det er miksen mellom den fantastiske arkitekturen, maleriene og freskene som dekker vegger og tak, men ikke minst er det historiefortellingen jeg får underveis av de som har en nær tilknytning til palasset, apekattene som titter på meg rundt hjørnet før de løper av gårde, det å se de lokale guttene restaurere gulvdekorasjonene med sirlig hånd. Det uferdige, men samtidig ferdige. Perfekt, men ikke perfekt. Det er så ekte og nært. Og jeg trenger ikke å gå i kø for å oppleve.

Så kommer for meg en fargerik overraskelse. Jeg blir tatt med til tempelet som hører til palasset og landsbyen (det er for øvrig cirka 300 templer i den lille landsbyen …) for å overvære en artiseremoni (hindu). Det har jeg aldri vært med på før, men makan til stemning og fargeeksplosjon. Det hele varer et kvarters tid. Jeg forstår absolutt ingenting av det som blir sagt og sunget, men jeg smiler da jeg forlater tempelet. Energiboost, rett og slett.

Fra palasset og tempelet snirkler veien seg nedover til du kommer til hovedporten i landsbyen. Det er her jeg nå rusler nedover sammen med en hotellansatt.

Man ser fort at dette har vært en veldig vakker landsby, men den trenger sårt ganske mye tender loving care. Jeg smiler når jeg kommer på historien Maharani fortalte meg om når hun hadde vært så oppgitt over søppel i gatene at hun tok med seg sopelimen og noen damer og bokstavelig talt feide gjennom byen.
Kan det være mulig å bidra og påvirke til å få landsbyen tilbake til fordums prakt? Det hadde vært noe det. Og alt er jo mulig ...

Tilbake til gaten. Jeg får oppmerksomhet, ingen tvil om det. Jeg skiller meg ut med både høyde og hudfarge. Men det som slår meg er at alle, absolutt alle blikk jeg møter er vennlig nysgjerrige. Øyne smiler mot meg. Det hilses i øst og vest. Når jeg stopper ved en bangles-butikk blir det nesten partystemning. Jeg som egentlig ikke er superhappy med å være der det er folksomt, jeg kjenner at her er det rett og slett bare godt å være. Det skulle bli mange besøk i denne gaten i løpet av disse dagene i Karauli.

Et par mil fra landsbyen ligger Kala Devi-tempelet, og rett bak ligger Kala Devi Wildlife Sanctuary. Hit går turen en ettermiddag. Det humpes og kjøres inn i naturreservatet som ligger innenfor buffersonen til Ranthambore nasjonalpark (kjent for sine tigre), men sjansen for å spotte tiger her er ikke veldig stor.

Noen spredte hus og noen bittesmå landsbyer. Vi stopper i en av dem. Steinmurer sirlig murt omkranser landsbyen hist og her. Små murhus. Noen i mud-farge andre i knallsterke farger. Vi er tross alt fortsatt i Rajasthan. Vi parkerer bilen og går innover en av gatene som leder inn mot noen hus. Folketomt. Bare kuer å se. Men så! Nysgjerrige barn dukker opp fra intet. De kjenner igjen Juvrai, vår lokalguide for anledningen. Han er innom rett som det er.

Å besøke lokalbefolkninger «hjemme hos» rundt om i verden er en øvelse som krever balansegang. Det er forskjell på å være en "kikker" og å være en besøkende. Noen ganger er de lokale utadvendte, andre ganger skye og sjenerte. Respekt, oppriktig interesse og masse glimt i øyet har alltid vært min naturlige tilnærming, som igjen har vært en ice-breaker mellom meg og de jeg møter. Så også i denne vesle landsbyen i et naturreservat i Rajasthan.

Vi blir invitert inn bak et fargerikt, lavt betonggjerde tilhørende et av husene. Omringet av store og små går praten rundt hverdagsliv og interesser. Fotball er alltid et vinnertema. 

Så er det den eldre mannen i hvit kjortel og turban med vannpipa i hånden. Noen menneskemøter bare brenner seg fast på netthinnen. Det var denne mannen og gutten på 12-13 år med grå dressbukse, lyseblå businesskjorte og gullanheng i halsen og et kritthvitt smil som lyste styrke, stolthet og klokskap som brente seg fast denne gangen.

På gjensyn til landsbyfolket og vi begir oss videre inn i et bølgende landskap med løvfellende vegetasjon og bratte stup ned i spektakulære elvekløfter og raviner som på disse trakter kalles «khos». Her finnes dovendyr, mange hjortearter, apekatter og hyener. Blant annet.

Etter en stund kjører vi til siden. Parkerer og rusler ned mot det som skal vise seg å være platået på toppen av en ravine. Et ganske så dramatisk landskap med en utsikt som overrasker i solnedgangen. En perfekt spot for afternoon tea med nogo attåt.

Og slik går dagene i Karauli. Menneskemøter. Farger. Masse farger. Rytmer. Natur. Folksomt. Kuer. Oaser med bare ro og fred. Det indiske kjøkken som er umulig å ikke elske. Dagene er spekket med kontraster. Akkurat slik India er. Kontrastenes land. Fattig og rik. Palass og landsbyer. Kaos og harmoni. Men aldri, aldri kjedelig. Og med en gjestfrihet og varme man skal lete lenge etter. 

Når jeg blir iført sari i yndlingsfargen min siste kveld og får låne topp som matcher av Maharani, da insisterer Juvrai på at dette må foreviges. I ettertid veldig moro å ha, så da kom ideen om at kanskje gjestene mine, helt frivillig altså, også kunne tenke seg å foreviges i et fargerikt gevant i solnedgang oppe på City Palace. Vi får se.

En knapp uke har flydd av sted. Så mange opplevelser. Langt fra alt er delt. Et varmt på gjensyn med store og små på min lille oase i ørkenen før jeg begir meg tilbake til Delhi.

Fordommene i forhold til India er mange, og jeg må ærlig innrømme at jeg har hatt mine før jeg fikk oppleve landet på nært hold. Den ene var tog. India og tog hører sammen. Det vet alle. Se bare for deg skitne og rustne tog som tøffer sakte ut fra perrongen mens en uendelighet av hoder henger ut gjennom vinduene for å vinke farvel, men også for å kunne puste. For inne i togvognene hvor det er overfylt med mennesker er det uutholdelig varmt og et sant kaos. Er du med? Ikke så vanskelig å se dette scenarioet for seg. Og disse togene finnes nok fortsatt både her og der i India, men standarden og kvaliteten på en indisk togreise har steget mange hakk siden min tog-fordom ble skapt for noen tiår siden.

Det ble derfor en ganske VY-aktig togreise tilbake til Delhi i vogn med aircondition, servering og nummererte seter. I såkalt «Chair Car». De knappe 25 milene til Delhi ble unnagjort på rundt tre og en halv time. Det skulle bety at farten er høyere enn på Gjøvikbanen …

Som avslutning på reisen til India denne gang fikk jeg med meg food walk i Old Delhi. Travelt? Jepp. Men maten jeg fikk servert fra de tradisjonsrike «food stalls», noen faktisk med over 100 års historie, var rett og slett helt spinnvilt god og virkelig verdt den litt travle settingen. Og som et lite apropos til fordommer om India … mat og mage … you know … Fem uker til sammen i India og null problemer med «you know» …

Som den danseløven jeg er, så hadde jeg fablet om at det hadde vært gøy å lære seg litt Bollywood-dans, kanskje … Og slik ble det. Tre danser på to timer. Proff instruktør og veldig gøy. Anbefales som ekstra opplevelse for de som har litt ekstra tid i Delhi og liker å svinge litt på hoftene.

Den som vil forstå India, må belage seg på en lang reise i både tid og rom, ifølge Nehru, Indias første statsminister. Denne reisen har bare gitt en liten flik, et bitte lite glimt av India og Rajasthan. Men noen ganger er en liten flik, et lite glimt mer enn nok til å falle pladask.